Muslimske religiøse populærbilder

Kort innføring ved Richard Johan Natvig

 

På markeder, i bazarer, i butikker, i fortausboder og boder ved helligsteder, fra Marokko i vest til Indonesia i øst, og i den muslimske diaspora, selges masseproduserte muslimske religiøse bilder og plakater, fargelitografier trykt på papir. Det er bilder med symboler for Gud, bilder med representasjoner av hellige personer: sufihelgener, Ali, Fatima, Hasan og Husayn, ja til og med profeten Muhammad selv. Det er Profetens stamtavle og etterslektstavle; det er bilder av islams hellige steder: den hellige moskéen med Kaba i Mekka, Profetens moské i Medina, Profetens grav, Klippedomen i Jerusalem, og helgengraver. Det er bilder med mytiske motiver, som al-Buraq (Profetens ridedyr under den nattlige reise til Jerusalem og reisen til de sju himler), det epokegjørende slaget ved Badr, og motiver knyttet til Kerbelamyten. Det er bilder av fromme mennesker, særlig barn og kvinner, i hengiven bønn eller under utførelse av pilgrimsreisen. Og det er tekster, kalligrammer og kalligrafier, med hadith- og Koransitater, og didaktiske tekster med f.eks. beskrivelse av islams religiøse plikter.

Størrelsen på bildene varierer fra under A4-størrelse til plakatstørrelse. Kvaliteten varierer fra det simpleste fargetrykk, med tegninger som synes modellert på dårlige vestlige tegneserier, til de mest kunstferdige med utmerket fargegjengivelse. Prisen er svært lav - bildene er laget for et massepublikum, og for å kunne erstattes når de er falmet eller slitt i stykker, etter et kort liv på veggen festet med teip eller tegnestifter.

Slike bilder henges opp i butikker, i kaffihus side om side med bilder av fjellandskap og fossestryk, populære skuespillere og sangere, eller statsledere (fotoeksempler i Centlivres-Demont 1976), og vi finner dem i hjemmene, til pynt, til oppbyggelse, og for å trygge hjemmet. I Egypt, f.eks., kjøper familier slike bilder eller plakater for å sikre velsignelse og holde ulykker unna. Plakatene henges opp ved inngangen, ved vinduer, og på veggene i dagligrommet. Sammen med Koranresitasjoner fra radio eller kassettspiller, er bildene med på å helliggjøre den enkleste bolig (Campo 1991). Ikke minst er bilder av helligstedene populære; i en annen kontekst skriver Jan Hjärpe at Kaba-bilder "serve as devotional icons, in homes and in mosques" (Hjärpe 1979). I en ikke-muslimsk kontekst, den muslimske diaspora i Vest-Europa/Nord-Amerika, brukes slike bilder, særlig av Kaba og av Profetens moske i Medina, og kalligrafier av ordene "Allah" og "Muhammad", for å markere at hjemmet er muslimsk, for å konstituere stedet som muslimsk, for å skape et muslimsk rom i en ikke-muslimsk omverden (egen observasjon; McCloud 1996; Diop/Michalak 1996).

 

Bildenes historie

Ifølge Centlivres/Centlivres-Demont startet produksjonen av denne type religiøse billigtrykk på slutten av 1800-tallet, og først og fremst i Tyrkia og i Kairo. Få bilder fra før 1940 er imidlertid bevart (Centlivres/Centlivres-Demont 1997; se også reproduksjon i Bravmann 1983, av et Buraq-bilde fra sent i 1940-årene, trykt i Algerie og kjøpt i Ghana). Mangelen på eldre eksempler skyldes trolig flere forhold: for det første er det snakk om et lett forgjengelig materiale, papir, som ved vanlig bruk vil slites raskt i stykker, for det andre er det en vanlig oppfatning at disse trykkene ikke er verdt å ta vare på (en oppfatning som også har rammet kristne populærbilder i Norge, se Reme 1996, Kvideland 1973), og for det tredje, når man har så mange flere eksempler fra etter 1940 henger det sammen med de stadig forbedrede trykketeknikkene som har gjort antallet bilder i omløp stadig større, og billigere å erstatte.

Centlivres/Centlivres-Demont setter framveksten av bildeproduksjonen i forbindelse med ikonografi-tradisjonen knyttet til Bektasjia-sufiordenen i Tyrkia og Balkan, og med skikken i Kairo med å pynte butikker, bazar-boder og boliger med Koran-kalligrafi, beskrevet av Edward W. Lane allerede i første halvdel av 1800-tallet. I tillegg ser forfatterne en forbindelse mellom de moderne fargetrykkene og de såkalte "hajj-maleriene", som Lane også nevner, malerier av de hellige stedene og av pilgrimsriter kombinert med epigrammer, som dekorerer husveggene til hjemvendende pilgrimer. Dette er en flere århundrer gammel tradisjon i Egypt, beskrevet allerede av den osmanske embetsmannen Mustafa Ali i 1599 (Mustafa 'Ali 1975).

Det er sannsynlig at det er en forbindelse mellom hajjmaleriene og populærbildene, liksom det må være en forbindelse mellom veggmalerier i Afghanistan og Tyrkia, og lastebilmalerier i Afghanistan og Pakistan, og populærbildene (bildeeksempler i Centlivres-Demont 1976, også av kombinasjonen av et fargetrykk og veggmaleri). Vi finner ofte de samme motivene, og ofte den samme kombinasjonen av bestemte motiv og bestemte Koran- eller hadithsitat. Hvilken vei påvirkningen går i dag vil imidlertid være vanskelig å si uten nærmere studier. Mens populærbildene på en måte kan sies å føre de folkelige veggmaleriene videre, er det i dag godt mulig at slike fargetrykk i en del tilfeller kan fungere som direkte forbilder for veggmalerier. Tilsvarende er det tydelig at lastebilmalerne henter inspirasjon og motiv utenfra sin tradisjon, til og med europeiske landskap og filmskikkelser (Tarzan og King Kong) kan dukke opp som motiv (eksempler i Centlivres-Demont 1976).

De masseproduserte religiøse bildene har sannsynligvis røtter både i folkelig religiøs bildekunst og i overklassens bildekunst, som minityrkunst, flisemalerier, tepper m.v. Samtidig er de muslimske populærbildene trolig også betinget av konkurranse med og påvirkning fra andre religiøse tradisjoners populærbilder: hinduistiske, zoroastriske, buddhistiske, og kristne religiøse bilder. Det viser seg ofte store likheter mellom religiøse bilder i ett område tilhørende forskjellige religiøse samfunn - gjerne større likheter enn mellom bilder fra samme religiøse samfunn i ulike regioner. F.eks. ser man påfallende likheter mellom indisk/pakistanske muslimske populærbilder og hinduiske bilder, i fargebruk og personskildring; den lille lubne gutten som har rollen som Krishna som barn likner påfallende på den lille muslimske gutten som ber eller roper bønneropet; iranske bilder av profeten Muhammad minner påfallende om Zarathustra-bilder.

I tillegg til sine røtter og påvirkninger og lokale særtrekk er bildene klart preget av å være masseprodusert, betinget av de tilpasninger til et størst mulig marked som kommersielle interesser styrer. Bildene bærer preg av konvensjonelle framstillinger av gjenstander, bygninger og personer, sterke farger, ikke-provoserende motiv, og en viss appell til religiøs sentimentalitet.

Det kan synes som at eksistensen av slike bilder strider mot et islamsk bildeforbud. Imidlertid er det et faktum at islam langt i fra er ensidig anikonisk og ikonoklastisk, og i praksis har bilder i stor grad blitt akseptert i hele islams historie, ved siden av anikoniske tendenser. Ikonoklasmen i islam eksisterer ved siden av sterke bildetradisjoner som også omfatter representasjoner av mennesker, hellige personer, og også profeten Muhammad. (Se f.eks. Welch 1977; Wensinck [-Fahd] 1997; Centlivres/Centlivres-Demont 1997; Schimmel 1988.)

 

Forskning om masseproduserte religiøse populærbilder

Til tross for deres store utbredelse har de masseproduserte religiøse populærbildene fått liten oppmerksomhet i religionsforskningen. Med få unntak er populærbildene blitt ignorert til fordel for den klassiske islamske kunsten. Et unntak er etnologene Kriss og Kriss-Heinrichs bok Volksglaube im Bereich des Islam der forfatterne gjengir elleve slike bilder fra Kairo med forklarende kommentarer (Kriss og Kriss-Heinrich 1960). Et annet unntak er islamologen Jan Hjärpe som har brukt populærbilder som utgangspunkt for presentasjon av sentrale forestillinger i islam, dog uten å drøfte bildegenren (Hjärpe 1994). Oftere blir bildene brukt til ren illustrasjon; f.eks. dukker bilder av al-Buraq opp som illustrasjon til himmelfartsmyten eller til oppslagsordet Buraq i et leksikon (Rogers 1976; Bæk Simonsen 1995); et politisk-religiøst bilde av Klippedomen som flerres av en kniv i hånden til den personifiserte sionisme/vestlige imperialisme illustrerer i et leksikon oppslagsordet "Fundamentalisme" (med den feilaktige opplysningen at bildet forestiller Kabaen) (Kværne/Vogt 1992).

Et slags vendepunkt utgjør Pierre Centlivres og Micheline Centlivres-Demonts bok Imageries populaires en Islam fra 1997, som inneholder 101 gjengivelser av religiøse populærbilder fra India, Pakistan, Tyrkia, Syria og Egypt, tematisk systematisert med innledninger.

Det finnes et knippe av forståelige, men ikke lenger akseptable, årsaker til at populærbildene er blitt ignorert som religionshistorisk kildemateriale - stikkordmessig: islamforskningens generelle tendens til og dermed større kompetanse i å forholde seg til tekster framfor bilder og bildebruk; valg av religiøs elite som informanter heller enn "folk flest"; holdninger blant såvel forskere som deres informanter til populærkultur generelt; m.v. - årsaker som vi ikke skal gå nærmere inn på her. Det som er viktig å slå fast er at populærkultur generelt, populærbilder i dette tilfellet, kan - riktig brukt - være nyttig kildemateriale til religiøse forestillinger og praksiser. Selv om populærbildene bærer preg av masseproduksjonens lover og begrensninger er de produsert på bakgrunn av og i forhold til religiøse forestillinger og behov. Innholdsmessig formidler bildene sentrale religiøse forestillinger og ideer, personer og steder, og refererer til allmenne muslimske praksiser - allmenne for det spesifikke publikum de er laget for (f.eks. shia- eller sunni-muslimer). Bildene forteller derfor noe om hva slags symboler, temaer og personligheter som inntar en viktig plass i verdensbildet og i forestillingene blant muslimer. Dessuten, og det er like viktig, populærbildene tas i bruk av troende - populærbildene får en religiøs funksjon, oppbyggelig, didaktisk, kultisk, eller annet.

Det vil være uforsvarlig forskningshåndverk å ignorere dette materialet p.g.a. at det ikke holder mål i forhold til en eller annen kunstnerisk standard. Det er bruken av materialet, ikke dets kunstnerisk verdi, som avgjør om det er religionshistorisk relevant kildemateriale. Bilder og bildebruk kan avsløre aspekter ved en religion i praksis som f.eks. tekststudiet vanskelig kan gjøre. Bildene utgjør en utmerket innfallsport til kunnskap om religionen islam og islamsk kultur generelt, om forestillinger og praksiser, om religiøst liv.

Et studium av muslimske religiøse populærbilder vil kunne danne grunnlag for analyser av utvalgte motiver, deres forhold til de mytiske forelegg, og sammenlikninger med motivenes utforming i andre billedgenre, Andre oppgaver vil være å undersøke bruken av slike bilder. Her kan det for eksempel være interessant å se på om slike bilder har større verdi i diasporasituasjonen enn i muslimske land, som et element i konstruksjonen av og vedlikehold av en muslimsk selvbevissthet/identitet, og som en markør av grenser mellom et muslimsk rom og de ikke-muslimske omgivelsene. Hvordan brukes slike bilder i hjem, moskeer osv.? Hvilken betydning har de for brukerne? Hvordan plasseres bildene, de ulike motivene. Har bildene didaktiske funksjoner? Fra hinduistisk sammenheng vet vi at slike masseproduserte religiøse bilder kan få kultisk funksjon, i privatkult men også i tempelkult (f.eks. Jacobsen 1998), kan noe liknende skje i muslimsk kontekst? Er bruken av bildene situasjonsbestemt?

 

Referanser

  • Bravmann, René A. 1983: African Islam, Washington, Smithsonian Institution Press, 1983
  • Bæk Simonsen, Jørgen 1995: Politikens islamleksikon, [København], Politikens Forlag, 1995
  • Campo, Juan Eduardo 1991: The other sides of paradise. Explorations into the religious meanings of domestic space in Islam, Columbia, S.C., University of South Carolina Press, c1991
  • Centlivres-Demont, Micheline 1976: Volkskunst in Afghanistan, Malereien an Lastwagen, Moscheen und Teehäusern (overs. fra fransk), Graz, Akademische Druck- u. Verlagsanstalt, 1976
  • Centlivres, Pierre og Micheline Centlivres-Demont 1997: Imageries populaires en Islam, Genève, Georg, c1997
  • Diop, Moustapha og Laurence Michalak 1996: "'Refuge' and 'Prison': Islam, Ethnicity, and the Adaptation of Space in Workers' Housing in France", i Barbara Daly Metcalf (red.), Making Muslim Space in North America and Europe, Berkeley, University of California Press, 1996, s. 74-91
  • Hjärpe, Jan 1979: "The Symbol of the Centre and its religious function in Islam", i Religious symbols and their functions, edited by Haralds Biezais. [Åbo], 1979, s. 30-40
  • Hjärpe, Jan 1994: "Islam", i Gyldendals religionshistorie, red. Tim Jensen, Mikael Rothstein og Jørgen Podemann Sørensen, København, Gyldendal forlag, 1994, s. 297-344
  • Jacobsen, Knut A. 1998: "Sivas barndom", Chaos 29, 1998, s. 53-79
  • Kriss, Rudolf og Hubert Kriss-Heinrich 1960: Volksglaube im Bereich des Islam, b. 1: Wallfahrtswesen und Heiligenverehrung, Wiesbaden, Harrassowitz, 1960
  • Kvideland, Reimund 1973: "Masseproduksjon av religiøs biletkunst", Bjørgvin. Kyrkjesogelaget, 1973, s. 48-54
  • Kværne, Per og Kari Vogt 1992: Kunnskapsforlagets Religionsleksikon, Oslo, Kunnskapsforlaget, 1992
  • McCloud, Amina Beverly 1996: "'This Is a Muslim Home': Signs of Difference in the African-American Row House", i Barbara Daly Metcalf, op.cit., s. 65-73
  • Mustafa 'Ali 1975: Mustafa 'Ali's Description of Cairo of 1599, text, transliteration, transl., notes [by] Andreas Tietze, Wien, 1975
  • Reme, Eva 1996: "Religiøs litografi - moderne ikonografi", Menneske og bomiljø. Rapport fra et forskernettverk, KULTs skriftserie nr. 69, 1996, s. 105-126
  • Rogers, Michael 1976: The Spread of Islam, Oxford 1976
  • Schimmel, Annemarie 1987: "Iconography: Islamic Iconography", Encyclopaedia of Religion, New York, MacMillan Publishing Company 1987
  • Welch, Anthony 1977: "Epigraphs as Icons: The Role of the Written Word in Islamic Art", The Image of the Word. Confrontations in Judaism, Christianity and Islam, red. Joseph Gutman, Missoula, Montana, 1977, s. 63-74
  • Wensinck, A.J. [-T. Fahd] 1997: "Sura", i Encyclopaedia of Islam, New Edition, Leiden 1997

Tilbake til forsida